Isak Samuel tenkte ikke engang tanken. Han begynte å mistenke noe etterhvert som ordføreren leste opp teksten. Det er ingen andre i verden som har en juoigganas, Isak Samuels selvtitulerte og hjemmesnekrede joikeinstrument, og når ordføreren brakte det opp var det ingen tvil.
Tekst: Lisa Marie Kristensen
Foto: Per-Josef Idivuoma
Det kunne virke som om Isak Samuel hadde forberedt en takketale når han mottok sin pris. Men slik som tradisjonen er, får ingen vite hvem som prisvinneren er før showet, ikke engang vinnerne. Derfor ville det vært umulig for han å vite nok til å skrive takketale.
– Vi satt bak scenen tidligere å pratet om hvem som trolig vinner prisen. Jeg tenkte på noen navn som virket sannsynlig. Jeg tenkte absolutt ikke tanken på at det kunne være meg, sier Isak Samuel.
I tilfelle man skulle trenge det
Etter å ha fundert over mulig prisvinnere så Isak Samuel et ark og en penn på bordet. For å drive tiden skrev han. Han skrev ned noen tanker. Folk kom å pratet med han, han tok pauser fra skrivingen inn i mellom.
– Jeg stresset ikke. Skrev litt etter litt. Når jeg var kommet halvveis på arket fikk jeg en følelse av at jeg måtte skrive ferdig det jeg hadde begynt på. I tilfellet jeg skulle trenge det senere på kvelden, forteller Isak Samuel.
Når han fikk mikrofonen av ordfører Klemet Erland Hætta senere på kvelden, leste Isak Samuel opp diktet han hadde skrevet på dagen. Da hørte hele salen hvorfor nettopp han fikk Áillohaš-hederspris.
Glede
Han sier at han kan ha vanskelig for å sette ord på følelser, men en følelse klarer han å beskrive.
– Jeg følte en stor glede. Glede og takknemlighet, sier Isak Samuel.
Han har aldri visst hva som avgjør hvem som får prisen, og hadde lagt fra seg tanken om at han noengang skulle få den.
– De verdsetter mitt arbeid. De verdsetter min innsats og synes at det er til nytte får samfunnet vårt, sier han.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar