Frihet i joiken

Issát Sámmol Hætta sier at han føler seg fri når han joiker. I kveld er han en av joikerne på scenen under den tradisjonelle joikekonserten.

Tekst og foto: Lisa Marie Kristensen

Dagen før konserten er han hjemme i Masi og øver. Han har ikke bestemt seg for hvilke joiker han skal ta, men tror det blir en av hans egne. Det skal jo passe sammen med hans kjente, og litt spesielle joike-instrument. Et instrument som han selv har laget.

– Juoigganas heter den. Det finnes ikke noe norsk ord for det, vi kan si det på denne måten. Joike-instrumentet Juoigganas, forklarer Issát Sámmol, mens han klimprer på strengene.

Lavvo-konsert med Áillohaš

For han betyr joiken veldig mye. Det er når han joiker han blir i godt humør, det er da han blir glad og det er da han mimrer. Men han er opptatt av å prøve å holde på den gamle måten å joike. For han er også formen på konsertene viktig. Han liker blant annet å joike uten publikum, slik man ofte gjorde før.

– Det er nesten bedre å joike alene. I dag er joiken individualisert gjennom konsertene. Én joiker skal på scenen vise hvor flink hun eller han er, sier Issát Sámmol.

Han husker godt da han på begynnelsen av 70-tallet var i Karesuando på påskekonsert med Áillohaš. Den gangen joiket flere sammen, samtidig.

– Jeg var på en konsert i en lavvo. Joikerne satt på kne rundt omkring og joiket. Noen ganger alene, noenganger sammen, forteller Issát Sámmol.

De nærmeste betyr mest

Issát Sámmol sier at Áillohaš har betydd mye for veldig mange joikere, også han selv. Men de han har lært mest av er sine nærmeste.

– Familien, slekta. De har jeg fått mye fra, sier Issát Sámmol.

For å forklare forskjellen mellom moderne og tradisjonell joik, sammeligner han det med slalom.

– På mange måter er tradisjonell joik vanskeligere enn moderne. I en vanskelig slalombakke er det mange svinger, slik som det er i tradisjonell joik. I en lettere bakke er det mindre svinger, slik som i moderne joik.

Tradisjonell joikekonsert på Thon Hotel i kveld kl. 18.00.