– Denne gangen føltes det enda større å vinne!

John Máhtte Utsi fra Karasjok vant joikedelen i Sámi Grand Prix for andre gang. Han var usikker på om det var fordi han har blitt eldre eller fordi han joiket en spesiell joik, men i år føltes seieren større enn forrige gang.

Tekst: Lisa Marie Kristensen Foto: Per-Josef Idivuoma

Etter finalen ventet et helt pressekorps på å få prate med vinnerne og det tok litt tid før John Máhtte kunne sette seg ned og puste ut etter sirkuset. Han var i gledesrus over seieren og man kunne se på han at det å vinne med akkurat denne joiken var spesiellt.

Hentet fram joiken

John Máhtte joiket sin fetter, men det var hans avdøde far som laget joiken for mange år siden.

– Jeg måtte finne fram en gammel kassett som han hadde spilt inn. Det å framføre joiken foran alle var stort, sier John Máhtte.

Bra konkurranse

En annen grunn til at John Máhtte føler at det var en større opplevelse denne gangen, var at han syntes han hadde veldig mange bra konkurrenter.

– Det var så mange flinke og erfarne joikere med i år. Folk som jeg synes er dyktige, sier John Máhtte.

Han tenkte ikke på så mye når han framførte joiken.

– Da hadde jeg full konsentrasjon. Halvveis inn i joiken kjente jeg at det løsnet og da visste jeg at det skulle gå bra, sier John Máhtte fornøyd.

På andreplass kom Kristine Sara Gaup og Marit Kristine Hætta Sara. På tredjeplass kom Ante Niillas Bongo.

Isak Samuel Hætta fikk Áillohaš-prisen: – Når han pratet om Juoigganas da skjønte jeg det!

Isak Samuel tenkte ikke engang tanken. Han begynte å mistenke noe etterhvert som ordføreren leste opp teksten. Det er ingen andre i verden som har en juoigganas, Isak Samuels selvtitulerte og hjemmesnekrede joikeinstrument, og når ordføreren brakte det opp var det ingen tvil.

Tekst: Lisa Marie Kristensen

Foto: Per-Josef Idivuoma

Det kunne virke som om Isak Samuel hadde forberedt en takketale når han mottok sin pris. Men slik som tradisjonen er, får ingen vite hvem som prisvinneren er før showet, ikke engang vinnerne. Derfor ville det vært umulig for han å vite nok til å skrive takketale.

– Vi satt bak scenen tidligere å pratet om hvem som trolig vinner prisen. Jeg tenkte på noen navn som virket sannsynlig. Jeg tenkte absolutt ikke tanken på at det kunne være meg, sier Isak Samuel.

I tilfelle man skulle trenge det

Etter å ha fundert over mulig prisvinnere så Isak Samuel et ark og en penn på bordet. For å drive tiden skrev han. Han skrev ned noen tanker. Folk kom å pratet med han, han tok pauser fra skrivingen inn i mellom.

– Jeg stresset ikke. Skrev litt etter litt. Når jeg var kommet halvveis på arket fikk jeg en følelse av at jeg måtte skrive ferdig det jeg hadde begynt på. I tilfellet jeg skulle trenge det senere på kvelden, forteller Isak Samuel.

Når han fikk mikrofonen av ordfører Klemet Erland Hætta senere på kvelden, leste Isak Samuel opp diktet han hadde skrevet på dagen. Da hørte hele salen hvorfor nettopp han fikk Áillohaš-hederspris.

Glede

Han sier at han kan ha vanskelig for å sette ord på følelser, men en følelse klarer han å beskrive.

– Jeg følte en stor glede. Glede og takknemlighet, sier Isak Samuel.

Han har aldri visst hva som avgjør hvem som får prisen, og hadde lagt fra seg tanken om at han noengang skulle få den.

– De verdsetter mitt arbeid. De verdsetter min innsats og synes at det er til nytte får samfunnet vårt, sier han.

Pia Maria vant sangdelen

– Det føles uvirkelig, sa hun etter finalen.

Tekst: Lisa Marie Kristensen

Foto: Per-Josef Idivuoma

Med sangen «Geaidnu» gikk hun til topps i Sámi Grand Prix, og for henne var det spesielt å vinne i Kautokeino. Til daglig snakker hun ikke samisk og gjennom å synge tar hun tilbake språket.

– Det er en måte å ta tilbake det jeg mistet, sier hun.

Hun vil ikke la seg begrense av at hun ikke snakker samisk.

– Dette er den beste måten å lære på, forteller Pia Maria.

Som en robot

Etter at hun ble utnevnt som vinner og skulle synge vinnerlåten igjen, var hun litt i en annen verden og kjente at kroppen gikk på autopilot.

– Jeg så sikkert ut som en robot når jeg kom opp på scenen igjen, forteller hun.

I fjor debuterte hun i Sámi Grand Prix sammenheng. I år følte hun seg litt mer trygg.

– Bandet er jo kanonbra. Bare det å spille sammen med de er et privilegium, sier Pia Maria.

På andreplass kom Ivan André Skum, og på tredjeplass kom boogiejentene i Chin-Chin.

Der to verdener møtes

Joik, vokalmusikk og indonesiske instrumenter, det er Doyo Voice Migration.

Tekst/foto: Lisa Marie Kristensen

I dagene før påsken har de hatt noen intensive dager med øving i Kautokeino. Patrick Shaw Iversen har jobbet lenge med idéen til dette musikkprosjektet, og er imponert over evnen bandet har til å samarbeide på tvers av ulike musikkstiler.

– Alle kommer med et åpnet sinn og klarer å komme seg inn en helt annen musikkverden, forteller Patrick.

Hva musikk handler om

Joik har mye til felles med vokaltradisjonene fra vest-Java og det gjør det mulig å kombinere de to.

– Musikk handler om kommunikasjon. Det handler ikke om hvor man kommer fra, det handler om å ha åpne sinn og kommunisere. Da klarer man å bygge broer mellom de ulike stilene, forteller Patrick.

Inga Marit Gaup Juuso joiker og Rosyanti Muzika synger. I tillegg fremfører den javanesiske danseren Lim Fatimah indonesisk dans.

Avslutningsfest

I natt avsluttes påskefestivalen 2010. Men først er det duket for en ordentlig avslutningsfest på Thon Hotel. I tillegg til Doyo Voice Migration spiller Dj Šielat og Raggabalder Riddim Rebels. Dj Šielat er forøvrig produsent Christina Hættas nye Dj prosjekt. Sammen med Katri Somby disker hun opp med det beste av samisk musikk fra 70-tallet og til moderne tid. Raggabalder Riddim Rebels består av Jørg1 og Jan Steigen fra nedlagte Tungtvann. De snurrer plater fra alle deler av jamaicansk musikk.

Festen starter kl. 21.00.

Påskelørdagen i bilder

Niko Valkepää ble taus når han fikk motta gudfarens hederspris: – Jeg kan ikke beskrive følelsen

Niko-Mihkkal Valkeapää husker da han gikk på scenen foran et stappfullt Bákteharji for å hente prisen som hans gudfar Áillohaš hadde stiftet 13 år tideligere.

– Jeg vet ikke hvordan man skal beskrive det med ord, sier han.

Tekst & bilde: Per-Josef Idivuoma

Niko-Mihkkal Valkeapää har en lang prishylle. Han har vunnet Sámi Grand Prix, Liet-Lavlut, Spellemansprisen og Áillohašprisen. Men han er ikke mannen som tenker for mye på sånt.

– Man må ikke glemme musikkens sjel blant alle priser. Det er viktig, sier Niko.

Husker ikke helt

Niko var helt uvitende da han i 2005 ble lurt till Sámi Grand Prix. Han skjønte ikke hvorfor kona absolutt ville ha med han dit.

– Etterhvert begynte jeg å kjenne igjen den mannen de på mystisk vis beskrev på scenen. Jeg kan ikke helt huske på hva jeg tenkte da jeg hørte mitt navn, forteller Niko.

De årene skjedde det mye runt Niko og hans musikk og derfor skjønte han ikke helt hva som hadde skjedd.

– Noen ganger satt jeg bare med munnen åpen og spurte meg selv hva er det egentlig som skjer? sier Niko og flirer.

Stolt over gudfaren

Áillohaš har betydd mye for Niko, både musikalsk og personlig.

– Vi traff ikke hverandre så ofte, men han hadde alltid en plass hos meg. Han påvirket meg kunstnerisk, men mest av alt påvirket han meg som menneske, sier Niko.

Når Niko var liten og gikk på skole i Hetta var det noen ganger Áillohaš holdt konserter på skolen hans. Niko husker godt de gangene Áillohaš og Ingor Ánte Áilu kom på skolen.

– Da var man litt stolt over at man hadde en slik gudfar. På slutten fikk man gå fram å snakke med han. Det var stort, forteller Niko Valkeapää.

Áillohašprisen deles ut hvert år under Sámi Grand Prix. Prisen går til noen som har jobbet for, og hatt stor betydning for samisk musikk. Slik som Áillohaš selv, var av stor betydning for samisk musikk.

Action bak scenen under tidenes første Grand Prix: Første gangen jeg sminket en samegutt!

Gruppa Sáve var de første som vant sangdelen i Sámi Grand Prix, vokalisten Ellen Vuolab husker godt da hun i all hast måtte finne fram sminken.

Tekst: Per-Josef Idivuoma

Foto: Arkivbilde/Altaposten

Noe hun husker spesielt godt er det om skjedde rett før de skulle på scenen.

– Leif Isak Nilut spurte meg hvis jeg kunne sminke han rundt øyene. Jeg hjalp han selvfølgelig med det, sier Ellen Vuolab og flirer.

– Det var første gangen jeg så en samegutt med sminke. Vi hjalp hverandre. Jeg sminket han, og han måtte stille tørkleet mitt, forteller Ellen Vuolab.

Gode minner

“Muital midjiide” er historiens første vinnerlåt i Sámi Grand Prix.

– Det er 20 år siden og samisk musikk har blitt mye mer profesjonellt siden den gangen, sier Ellen Vuolab.

– Før i tiden var samisk musikk noe som skjedde hjemme i stua. Nå har vi kommet oss ut, sier Ellen Vuolab.

Sáve hadde nettopp gitt ut skive da de vant Sámi Grand Prix. Plutselig ble de kjendiser.

– Jeg trodde ikke jeg kom til å klare turnélivet. Blant nordmenn ble vi gransket fordi vi var samer.

Til tross for den nye livsstilen etter finalen har hun gode minner fra den tiden.

- Det har gitt meg mye, sier Ellen Vuolab.

Inger Marie Gaino Nilut har vært med i Sámi Grand Prix 5 ganger: – Musikken finns i mitt hjerte

Da Sámi Grand Prix så dagens lys i 1990, tok Inger Marie Gaino Nilut andre plassen. Konkurransen var noe hun hadde jobba for lenge, så når det endelig ble virkelighet, måtte hun være med.

Tekst og foto: Lisa Marie Kristensen

Hun savnet en arena der samiske musikere kunne debutere. Sammen med venner skrev hun et brev til Sámi Searvi om en slik konkurranse. Da Sámi Grand Prix ble en realitet var det en selfølge at hun var med.

– Jeg elsket det fra første sekund, sier Inger Marie.

Viktig

Inger Marie er også en av de som må få med seg Sámi Grand Prix hvert år. Bortsett fra den gangen hun var på hytta.

– Da hørte jeg det på radioen, sier Inger Marie mens hun flirer.

Tre ganger har hun vært med på sangdelen og to ganger på joikedelen. De aller fleste vil kjenne igjen de sangene hun har deltatt med. De har blitt en viktig del av Sámi Grand Prix historien.

– De har ikke gått i glemmeboken ennå. De spilles på radio litt av og til, forteller hun.

Sámi Grand Prix har, slik som hun ønsket blitt en arena for unge nye musikere. Noe hun synes er kjempefint.

– Konkurransen bidrar til mye nytt. Joikedelen har produsert masse nye joikere. Vi har så mange talenter her, sier hun.

For henne var det en stor opplevelse å kunne opptre med profesjonelle musikere.

– Det var en opplevelse. Selv om konkurransen har fått kritikk, så er den kjempeviktig for folket, sier Inger Marie. Hun vant senere sammen med Niko Valkepää i 1994 med låten «Duinna gávdnadit».

– Alt føltes så stort! Nils Henrik Buljo husker at tusen mennesker i salen hadde sin effekt på nervene.

Tekst: Lisa Marie Kristensen

Foto: Per-Josef Idivuoma

I 1996 var han 24 år gammel. Det året vant han Sámi Grand Prix med låten ”Go beaivváš badjána”. Selv om han er fra Masi kan vel Bakteharji sies å være hjemmebane for Nils Henrik. Iallefall nesten. Men bygdas storstue virket plutselig veldig stor den dagen han skulle på scenen.

– Jeg ble så nervøs at jeg faktisk sang litt feil. Men jeg tror ikke bandet merket noe, forteller han.

Og vinneren er..

På den tiden foregikk Sámi Grand Prix avstemningen slik at juryer fra Kautokeino, Karasjok og Kiruna ga sine stemmer. Slik som i den internasjonale konkurransen. Før siste jury skulle gi sine stemmer var det likt mellom Nils Henrik og Jan Ole Hermansen.

– Alle finalistene sto nede langs scenen. Når den siste juryen var ferdig og jeg skjønte at jeg hadde vunnet fikk jeg en fantastisk følelse, forteller Nils Henrik.

Han må tenke etter for å huske dagen, og sier at det er lite han faktisk husker.

– Blitzregnet og tv-kameraene husker jeg. Etter finalen flokket journalistene seg rundt meg. Jeg følte meg som en stjerne, sier Nils Henrik.

Å synge foran tusen mennesker er skummelt. Å synge en vinnerlåt foran de samme tusen menneskene var kult.

– Da var jeg mer avslappet. Nesten fandenivolsk, sier han.

Ja, hva handler den om?

Nils Henrik skrev låten på bare noen timer.

– Jeg hadde en liten kreativ stund akkurat da. Sangen bare skjedde, sier han.

Når jeg spør han hva sangen handler om ser han litt betenkt ut.

– Ja, hva handler den egentlig om? Det har jeg aldri tenkt over. Joda. Jeg vet hva den handler om. På en måte så handler den om håp, forteller Nils Henrik.

I sangen bruker han solen som en metafor for livets opp- og nedturer.

– Den er melankolsk. Jeg liker egentlig melankoli. Det er veldig fint, sier han.

Trodde ikke på seier

Ann-Mari Andersen var 22 år gammel når hun stakk av med seieren i Sámi Grand Prix, men under konkurransen var hun sikker på at hun kom til å havne langt nede på lista.

Tekst og foto: Lisa Marie Kristensen

– Jeg var så nervøs. Så veldig nervøs, forteller Ann-Mari.

I dag er hun en erfaren dame. Hun har gitt ut flere plater og i 2008 var hun med i norske Grand Prix.

– Konkurransen ga meg et skikkelig spark i baken. Etter at jeg vant Sámi Grand Prix gikk jeg inn i studio og fikk et skikkelig positivt bilde av hva musikkverden kunne være. Det skal Sámi Grand Prix ha, den fikk meg til å begynne med samisk musikk, sier hun.

Trodde ikke på seier

Ann-Mari blir engasjert når hun prater om da hun vant. Hun har bra minner fra den kvelden.

– Jeg husker når vi satt bak scenen å hørte på at de ropte opp hvilke navn som kom på andre- og tredjeplassen. Når jeg ikke ble ropt opp da, var jeg sikker på at jeg hadde havna langt nede, forteller hun.

Hun hadde tatt steget ut og gått fra cover-band til samisk musikk, og nå satt hun å trodde at hun ikke kom med i toppen.

– Når de ropte meg opp kunne jeg ikke slutte å le. Jag bare lo. Når jeg skulle synge sangen på nytt lo jeg hele tiden, forteller Ann-Mari.

Ann-Mari vant i 1993 med låten ”Ráhkisvuohta seamma lea” og kan vel sies å være en av Sámi Grand Prix klassikerne.

En av de mest rutinerte

Det er 11 år siden sist han var med i SGP, men kan trygt kalles en av veteranene i konkurransen.

Tekst & bilde: Per-Josef Idivuoma

En periode deltok han faktisk sju år i strekk. Fra 1992 til 1998. Etter fire år med andre- og tredjeplasser, var det i 1996 endelig Bongg’ Ánte sin tur.

– Jeg ble så overrasket. Det var nesten slik at hjertet mitt stoppet. Det var det beste jeg har vært med på, sier Bongg’ Ánte.

I2004 fikk han også Áillohašprisen.

Minneverdig førstepris

Bongg’ Ánte vant joikedelen det året Nils Henrik Buljo vant sangdelen. Det var samme år som Norge arrangerte Eurovision Song Contest, og Sámi Grand Prix vinnernes spesialpris var en fribillett til Oslo Spektrum og til Melodi Grand Prix, noe som Bongg’ Ante husker godt.

- Jeg og Nils Henrik fikk gå blant alle kjendisene, og vi hadde de beste sitteplassene i hele Oslo Spektrum. Rett under Dronning Sonja, forteller Bongo fornøyd.

– Når vi skulle sette oss ned, stod våre navn på stolene, det var jeg ikke helt vant til, sier Bongo.

Mye viktig

Bongg’ Ánte står å prater med to unge joikere, de prater om Sámi Grand Prix.

– Jeg syns musikken tar for mye plass. Joiken burde synes mer, særlig fordi den er stor i slike sammenhenger, sier Bongo.

Rett før jeg skal avslutte intervjuet, spør Bongg’ Ánte meg hvis jeg kan joike.

– Ja, svarer jeg.

– Har du noengang vært med på Sámi Grand Prix?

– Nei, det har jeg ikke, svarer jeg.

– Da må du stille opp, Sámi Grand Prix er viktig og bra for joiken, sier Bongg’ Ánte.

Edel Hætta Eriksen husker tidenes første Sámi Grand Prix: – Vi stekte vafler for å spe på utgiftene

I år er det 20 år siden Sámi Grand Prix første gang ble arrangert i plasthallen i Kautokeino. Det var før man hadde støtteordninger, frivilligkoordinatorer og arenasjefer. Da stekte man vafler og kokte pølser for å få inn penger.

Tekst: Lisa Marie Kristensen

Foto: Arkiv

Edel Hætta Eriksen er en av de som var med å startet Sámi Grand Prix i 1990. Siden den gangen har hun ikke gått glipp av konkurransen en eneste gang. Hun var med i Sámi Searvi som siden 70-tallet hadde arrangert joikekonserter i påska. Joikekonsertene ble arrangert på gymsalen og det var alltid fyllt til randen.

– Hovedhensikten med Grand Prix var å få frem nye joiker. Derfor var det et krav at joikene skulle være nye, forteller Edel.

Men samisk musikk var ikke lenger bare joik.

– Flere og flere sang, derfor delte vi det opp i en joikedel og en sangdel, forteller hun.

«Samiid Ædnan»

I 1990 var det ti år år siden Mattis Hætta og Sverre Kjelsberg dro det som skulle bli verdens mest kjente joik, «Samiid Ædnan» for en hel verden. Det inspirerte medlemmene i Sámi Searvi.

– Vi begynte å tenke. Hva kan vi mer gjøre for joiken, forteller Edel.

Edel forteller at på den tiden var joiken nedtrykt, oversett og en synd.

– Sámi Grand Prix løftet opp joiken og ga den den plassen den fortjente, sier Edel.

En annen tid

Den gangen var alle i arbeid. Det spilte ingen rolle om man var leder eller medlem eller bare tilfeldigvis der, man jobbet hardt. Store oppgaver som små.

– Jeg husker ikke helt hvem som var leder, men det spilte ingen rolle. Vi var et team og alle hadde samme mål i sikte, forteller Edel.

I gamle plasthallen hadde man en spesiell, men veldig effektiv måte å få folk ut etter konsertene.

– Vi hadde et langt tau, en person i hver ende. De begynte lengst bak i hallen, og med tauet fikk de dyttet folk ut mot den store døra i andre enden av hallen, forteller Edel.

Sámi Grand Prix i kveld kl. 18.00 på Bákteharji.

– Det føles som vi er ved verdens ende

For gutta i Nammalahpan har det vært en lang reise til Kautokeino. Fra Piteå i Sverige til Kautokeino i Norge.

Tekst og foto: Marie Louise Somby

Men det er ikke bare de sytti milene i bilen som har påvirket gutta. Når de nærmet seg bygda fikk de en følelse av å befinne seg veldig langt fra resten av verden.

– Det føltes som at hvis vi hadde kjørt litt forbi bygda så ville verden tatt slutt der. Da er det liksom ikke mer igjen, sier trommeslager Chris.

Nammalahpan er med for første gang i Sámi Grand Prix. Bandet består av 4 svensker og en same. Paul Ol Jona, Per, Joakim, Crister og Johan. Egentlig spiller gutta hardrock, men for anledningen disker de opp med en ballade.

Musikk-studenter

Gutta traff hverandre på musikhøyskolen i Piteå der de alle studerer. De er vante musikere, men det blir det en utfordring å bare spille én låt.

– Nå må vi gi hundre prosent fra første sekund!

Paul Ol Jona har forklart for guttene hva Sámi Grand Prix er, men akkurat hva det var snakk om skjønte de ikke før de kom inn i salen på Bákteharji på torsdag.

– Vi ante ikke at Sámi Grand Prix var så stort! sier gjengen.

På veien til Kautokeino har de passert tre grenser, men likevel føler ikke de at de er i Norge.

– Dette føles faktisk som Sápmi, sier guttene.

Hans Oles debut

Joiker sin gudsønn, etter bestilling.

Tekst/foto: Marie Louise Somby

Joiken kom plutselig en morgen når Hans Ole var på tur til reinflokken. Med hunden bak på skuteren måtte han stoppe opp og spille inn joiken for ikke å glemme den. Problemet var at han hadde en splitter ny mobiltelefon, og han klarte ikke å skjønne hvordan man spiller inn lyd med den.

– Det endte opp at jeg filmet meg selv, på skuteren, mens jeg joiket, forteller Hans Ole.

Bestillingsverk

Det er gudsønnen Nils Jøran Eira som har bedt om en joik.

– Nå fikk han den. Han får til og med sin joik med på Sámi Grand Prix, sier Hans Ole.

Hans Ole har enda ikke fått nerver før finalen, men tror at det kommer tidsnok.

– Her om dagen leste jeg i avisen hvor mange tilskuere som kommer på lørdag. Idet jeg leste det, begynte hjertet plutselig å slå mye fortere, forteller Hans Ole.

Til tross for nerver tror han det skal gå helt fint.

– Det er akkurat det samme om det er ti mennesker, eller tusen mennesker. Det blir bra, sier Hans Ole.

De andre finalistene er Marit Gaup Eira, John Mathis A. Utsi, Åse Márgget Holm, Ánte Niillas Bongo, Kim Hallgeir Berg, Johan Kitti, Anders Nils Eira, Hans Ole Eira, Marit Kristine H. Sara og Kristine Sara S. Gaup og Per Tor Turi.

Captain Morgan

Året var 1987. Captain Morgan spilte sin siste konsert i Plasthallen i Kautokeino.

I kveld er de tilbake.

Tekst: Per-Josef Idivuoma

Bilde: Pressebilde

Siden Plasthallen ikke finns lenger, passer det fint med comeback 50 meter unna.

Det var ikke langt fra Plasthallen det hele begynte. Det var på Ájanas ungdomsklubb Captain Morgan fikk sin start.

– Det fantes så få tilbud for ungdom, så vi bestemte for å gjøre noe selv. Det ble et rockeband, forteller Egil Keskitalo.

Like unge idag

I 1977 fikk Captain Morgan sin første ordentlige spillejobb på Kararocken. Deretter fulgte et par hektiske år med turnéer rundt om i Skandinavia.

– I to år levde vi bare på musikken. På den tiden levde vi i turnébussen, forteller Egil og smiler godt.

Når gjengen samlet seg for å øve til påskekonserten var gjengen plutselig tilbake i tenårene.

– Vi var like unge igjen. Vi hadde de samme spøkene og den samme humoren. Selv om mange av oss har vokst litt i bredden, sier Egil og flirer.

Kanskje fortsetter

I en tid der mange samiske band har gjennoppstått har mange uttrykt ønske om en Captain Morgan reunion. Spørsmålet er om dette blir noe langvarig.

– Vi er veldig usikre, men det er ikke helt umulig, sier Egil.

I kveld spiller også Somby og Ivnniguin. Konsertene starter kl. 23.00. Dørene åpnes kl. 22.00.

"Sámi máilmmi mekka" -Wimme

Sančuari tar over fredagen

Helsamisk på Bákteharji i kveld. Sančuari hopper inn etter sykemeldte Ralph Myerz. Det er dermed stor fare for allsang (alljoik) og samemesterskap i dans!

Tekst: Lisa Marie Kristensen

Foto: Pressebilde

Det er gode nyheter for de som savnet Sančuari på årets festivalplakat. Produsent Christina Hætta synes det er synd at kauto-vennene Ralph Myerz and the Jack Herren Band måtte avlyse, men depper ikke av den grunnen. Hun vet at Sančuari kommer til å løfte taket i hallen. Slik de alltid gjør.

– Jeg er ekstremt fornøyd med at Sančuari kunne stille opp på så kort varsel. Det er viktig å være løsningsorientert når slikt skjer, sier Christina.

Klart vi stiller opp!

Svein Egil Oskal hadde for en gang skyld tenkt å ta fri i påsken. Noe som egentlig er uvanlig for de fleste Kautokeino-musikere. Selv om planene om å være hjemme med familien gikk i vasken, ser han fram til å stå på scenen i kveld.

– Hvorfor ikke stille opp, det er jo kjedelig hvis det bare blir stille klokken ett på natta. Vi får opp trommeslageren fra Stockholm, og da blir det kjempebra, sier Svein Egil.

Med sine 25 år sammen kan man trygt kalle gjengen i Sančuari for samkjørte, derfor er det ikke så vanskelig for de å stille på dagen.

– Etter par og tjue år kan man sakene sine. Gjengen er så rutinerte at dette kan de, sier Svein Egil.

I går var det 1. april og Svein Egil har fått et titalls telefoner der folk lurer på om dette er en aprilspøk.

– Bare folk ikke tror dette er en april-spøk, sier Svein Egil mens han flirer.

I kveld består bandet av Heika Hætta, Svein Egil Oskal, Johan A. Gaino, Roger Ludvigsen på bass, Mikael Eriksson på trommer og Kenneth Ekornes på perkusjon.

Dørene åpnes kl. 21.00.

Gatas Parlament i kveld på LES-bygget

Tekst: Lisa Marie Kristensen Foto: Pressebilde

Nuoraidsiida arrangerer konsert i kveld med Gatas Parlament.

– Dette blir hipt og fresht! Vi som jobber på Nuoraidsiida vet at det er stor interesse for både rap og beatboxing i bygda, så jeg håper at mange ungdommer vil komme og få med seg denne konserten, sier en gira Linda Øverli Nilsen.

T&T skal oppvarme før Gatas inntar scenen. T&T er en rappegruppe fra Kristiansand som også beatboxer. Nuoraidsiida arrangerer også utedag bak skolen fra kl. 12.00.

LES-salen kl.20.00. Billettsalget starter kl.19.00.

Sápmis største

Etter et år med plateslipp, utsolgte opera-konserter, prisdryss og en riddertittel er Mari Boine tilbake på påskefestivalen.

Tekst: Ove Stødle

Bilde: Pressefoto

Man kan vel trygt si at konserten med Mari Boine i kveld er en av påskens store høydepunkter. I august kom cd´en «Sterna Paradisea» etterfulgt av turné, der hun blant annet holdt to utsolgte konserter i det nye operahuset i Oslo. Hun har vært i Afrika med kongen, og hun har vært i Murmansk. Men i kveld er hun altså her.

Ville komme tilbake

Produsent Christina Hætta forteller om når hun traff Mari Boine, for noen måneder siden. Det var like før den nye cd´en skulle slippes og Mari spurte om ikke hun kunne få komme til Kautokeino i påsken. Da var ikke Christina vond å be.

– Man blir jo kjempeglad, men også ydmyk. Ydmyk over at man har klart å lage en festival som samiske artister ønsker å komme tilbake til, sier Christina.

En påsketradisjon

Mari Boine er en av de artistene som gjennom årene har spilt mange ganger på påskefestivalen.

– Det var jo en selvfølge å ta henne hit, sier Christina.

Produsenten som slutter til neste år er uten tvil kjempefornøyd med å ha Mari Boine på plakaten og selv om hun er veldig opptatt, kommer hun garantert til å stå fremst på konserten i kveld.

– Min favorittlåt er «Skealbma» , sier hun med et smil om munnen.

Mari Boine i kveld på Bákteharji. Dørene åpnes kl. 21.00.

Wimme og Wimme

Når Christina Hætta fikk vite at Wimme Saari var plateklar, var det ikke noe annet å gjøre enn å slenge seg på telefonen å booke!

Tekst: Lisa Marie Kristensen

Foto: Pressebilde

– Han er en spennende musiker. Jeg hadde ikke noe annet alternativ enn å bestille han til påskefestivalen, sier Christina.

Hun forteller at det viste seg å være helt riktig. Den nye plata «Mun» har blitt en av hennes personlige favoritter.

– Etter noen lyttinger var jeg mektig imponert, det var utrolig kult. Det er bare han som klarer å lage en låt som «Texas» og få en hel sal med seg, sier Christina.

Publikum elsker han

Musikken er nytenkende, men Christina oppfordrer alle til å komme for å oppleve noe nytt.

– Jeg tror at alle kommer til å bli positivt overrasket. Publikum elsker musikken hans, sier hun.

Wimme er en av de virkelig store samiske artistene i dag, på finsk side er han nesten like stor som Mari Boine, sier Christina. Hun ser på det som en ære å ha Wimme i Kautokeino.

Wimme Saari på Bákteharji i kveld. Inslipp kl. 21.00.